VREDENS MORGEN

Hallo alle kjøttkaker i brun saus uten tyttebær ♥

I dag våknet jeg sint som en ilder! Og hvem var jeg sint på? Jo, det var Leif. Jeg hadde sovet svært godt og drømt meg langveis inn i drømmeland (nærmere bestemt Grimstad). Det hele begynte med at vennegjengen var på roadtrip, uten oss. Både Lise, Leif, Jofrid, William og Shara hadde tatt ut på tur i minivan’en med både Luna, Dennis og Rosa i bagasjerommet. Hvem er Rosa? Jo det er den nye hunden min, som jeg enda ikke hadde møtt. Hun var nydelig rosa i den myke pelsen, som en nyutsprunget rosebusk. Og sammen så formet de den perfekte tricolor (om sjokolade is var svart/grå) 😍

Jeg snakket mye me Jofrid underveis på denne turen, og det gikk så fint. På ukjent vis møtte vi dem i et parkeringshus i Grimstad. Og det første jeg ser er William som helbandasjerer Luna som gir meg et stakkarslig blikk, mens det nye pelsbarnet mitt (Rosa) ligger i en liten sofa (i parkeringshuset ja) med utstrekte og bandasjerte forbein. «HVEM kjørte» spurte jeg, og skulte mot William. «Det var meg» kommer det fra Leif mens han trer frem fra mengden. De forklarte så at ulykken hadde skjedd allerede på Ogna (dette er ikke retning Grimstad nei) og at det ikke var Leif sin feil. Og gode-intensjoner-Jofrid snakket videre om at de bare ville at vi skulle ha en fin ferie, og ikke ville bekymre oss. Jeg myknet etter hvert litt opp, og rettet bekymringen til mageregionen av både Jofrid å Lise. De var nemlig begge gravide i denne drømmen, og gravid beltet (eller bleia som Jofrid kaller det) hadde sklidd av. Men de trodde det hadde gått fint med begge.

Jeg gledet meg over dette og var i rimelig greit humør helt til det kom frem at de ikke en gang hadde vært hos dyrlegen med hundene. Det hadde de ikke penger til, og de hadde jo tross alt bandasjert de. Det kommende raseriet falt helt og holdent i fanget på Jofrid. Vi vet alle at hun er den gjerrigste av oss, og et år på Sunnmøre hjalp umulig på denne usjarmerligheten 🙊

Videre strandet vi (også på ukjent vis) med minivan’en i Grimstad midt på natten. Jeg kjente både én og to familier i Grimstad i denne drømmen, men disse ville jeg ikke plage. Vi vandret dermed gatelangs og lette etter hus med lys i. Og på toppen av en bakke (denne var mistenkelig lik Kråkefjellet i Egersund) fant vi et moderne og vindusrikt hus som lyste ut over den lille hagen deres. Her bodde det en alenemor som hadde fire små barn som ute og lekte i sandkassen og på lekestativet i den lille hagen midt på natten. Vi tenkte ikke noe særlig over det, og begynte å leke sammen med de søte barna hennes. Dette var en sliten mamma så vi fikk etter hvert komme inn i varmen med barna hennes. De syns det var veldig kjekt med stakkars Rosa som fikk masse kos og kjærlighet fra så søte små. Mor i huset sovnet mens vi satt og ventet på morgenen 😊

Denne inntraff samtidig som Joakim påpekte at jeg hadde satt på den forbanna vaskemaskinen alt for tidlig, og jeg ble sur for at han vekket meg og tok fra meg Rosa som jeg hadde blitt så glad i. Og vi som har snakket om denne oppførselen tidligere da han tok fra meg babyen i drømmen, og jeg ble sint på han for å vekke meg 😦 Makan!